Hva er en god lytter?

Publisert 31. oktober, 2013. Av Øystein Vestre.

Jeg husker da jeg selv gikk på skolen og frøken skulle lese bok til oss. Det var selvfølgelig ikke snakk om å fortelle den gangen, man leste høyt fra en bok. Det har så absolutt sine gode kvaliteter, så jeg skal ikke kimse av det her. Det jeg husker spesielt var at vi alltid fikk lov til å stille, tegne eller pusle med noe, ved pulten vår. Det spurte vi alltid om lov til. Og frøken var grei, og lot oss gjøre det. Vi hadde andre lærere som krevde at vi skulle tømme pulten og bare lytte – det var ikke noe særlig, syntes jeg. Da ble jeg sittende å se på de andre i klassen, kommunisere med dem, hviske, lage morsomme grimaser. Det var noe med at når frøken leste og hendene kunne arbeide, så lyttet jeg på en annen måte. Det var liksom jeg bearbeidet det jeg hørte, mens jeg lyttet. Hele klassen falt liksom til ro, hver og en var opptatt med sitt og det frøken leste.

Årene gikk og jeg ble selv lærer. Da hadde jeg nesten glemt dette, og hver gang jeg skulle lese eller fortelle, krevde jeg stadig av klassene mine at de skulle rudde pulten og se oppmerksomt på meg. Men en gang i blant holdt vi på med noe som gjorde at jeg måtte la dem fortsette med arbeidet mens jeg fortalte eller leste. Da ble jeg minnet på det, denne gode, arbeidsomme roen og den oppmerksomme lyttingen. Hender som var engasjert i arbeidet og ører som konsentrerte seg om lyttingen. Elevene glemte seg selv fullstendig og var helt oppslukt i det de holdt på med, og historien.

Her en dag var jeg på besøk i en klasse og skulle fortelle. Elevene holdt på med håndarbeid (jada, jeg vet at det heter kunst og håndverk osv), men det var hendene som arbeidet i alle fall. Noen broderte korssting, mens andre strikket skjerf. Jeg kom og skulle fortelle. Klasserommet ble ryddet, stolene satt på plass, jeg tok plass foran elevene. Læreren spurte om det var greit at elevene holdt på med arbeidet sitt mens jeg fortalte. Da kom jeg til å tenke på min egen skoletid, og min egen tid som lærer. Og igjen husket jeg disse fine stundene med fortelling og arbeid. Selvfølgelig sa jeg ja. Det ble akkurat slik jeg hadde håpet. Riktignok hadde jeg ikke alles øyne festet på meg, de var konsentrert om arbeidet, selv om de tittet opp iblant. Men ørene lyttet. Det merker en fort som forteller, om ordene treffer en vegg og spretter tilbake eller om de finner veien til lytterne.

Da fortellerstunden var ferdig, hadde skjerfene vokst seg lengre og enda flere korssting festet til stoffet. Nok en gang ble jeg minnet på hvor aktivt man kan lytte uten å nødvendigvis sitte uvirksom.

 

 

Kommentarer

  • Øystein Vestre sier:
    31. oktober 2013, kl. 2:45 pm

    Utrolig bra innlegg

    Svar
    • Sara Birgitte Øfsti sier:
      6. desember 2013, kl. 10:41 am

      Jeg ønsker som regel at mine lyttere skal være helt og fullt konsentrerte om lyttingen, som egen aktivitet. Vil derfor at de skal rydde bort det de holder på med. Men dette viser jo at det motsatte også kan være/er tilfellet. At de nettopp ved å få lov til å ‘fikle med noe’ kanskje får plassert en uro eller kløe i fingrene.
      Jeg husker selv at vi ble lest for mens vi strikka på håndarbeiden.
      Men jeg liker slett ikke at elevene skal f eks tegne mens jeg forteller. Jeg opplever det som en aktivitet som krevers så pass mye konsentrasjon om seg selv at elevene ikke greier kombinasjonen. Fungerer dette med rent rutinearbeide eller aktiviteter som ikke krever noe tankearbeide? Og hvor går grensene i så fall?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: