Innledning – eksposisjon og brudd

Publisert 11. oktober, 2014. Av Sara Birgitte Øfsti.

 

Selv om vi nå har valgt hvert vårt eventyr som vi faktisk liker, er det allikevel forbaska vanskelig å finne en inngang inn i materien. Det kan være at jeg har gjort det vanskelig for meg selv fordi jeg har snakket så mye om min frustrasjon over forutsigbarheten! Både i oppbygging og form! Nå kjenner jeg at jeg sensurerer meg selv FØR jeg har startet! I alle fall satt jeg der og knøla og nølte og stotra meg fram…mens fokuset mitt var langt fram, på de geniale uforutsigbare forteller-løsningene jeg skulle serverer når dette endelig er ferdig! Jeg higer etter å klare å gi publikum overraskelser, gi dem det de slett ikke hadde sett for seg at skulle komme. Gang på gang, gjennom hele fortellingen! Men nå altså; hvordan komme i gang? Vi starta med starten! Innledningen eller eksposisjonen, på eventyret. I løpet av eksposisjonen må publikum bli kjent med og knyttet seg til helten i fortellingen. I løpet av ganske kort tid må fortelleren tegne opp en situasjonsbilde eller et slags ‘landskap’ som er helt tydelig og klart og som oftest fint å være i. Midt i dette kommer problemet/bruddet som et knyttneveslag i magen på publikum. Bruddet som inntreffer legger den gode tilværelsen i grus og forandre alt. Herfra må helten må starte sitt møysommelige arbeide med å reetablere tilværelse igjen. Dette er kjent stoff for mange av oss. Men hvordan gjøre det? Norske folkeeventyr kommer ofte i en tekst som har en setning med eksposisjon! Publikum rekker knapt å få noen følelser som helst, før bruddet inntrer. Sammen med internasjonal-laboggruppa i Belgia gjorde vi en improvisasjonsøvelse over innledninger, to og to sammen. En fortalte en innledning, smørte tjukt på og laget en lykkelig, harmonisk, fredelig og fantastisk innledning. Den andre tok over etter ett minutt, og skulle fullstendig knuse idyllen ved å legge inn dødsstøtet mot akkurat det som gjorde tilværelsen lykkelig i starten. Det var en gøyal øvelse og lett å gjøre, nettopp fordi vi bare skulle finne på det ene eller det andre! Vi fikk til gjenkjennelse, innlevelse, empati og brutalitet. Altså alt som skal være i en innledning, eller eksposisjon, som det også heter. Vi snudde denne øvelsen på bak-fram, på en måte. Det gav oss en inngang inn i eksposisjonen. Vi tok utgangspunkt i bruddet. Bruddet skal være så brutalt som mulig i forhold til innledningssituasjonen. Hvordan må situasjonen FØR bruddet da være, for at bruddet skal bli brutalt? Vi  tillot oss selv å være skravlete og ordrike mens vi improviserte fram hver vår eksposisjon som skulle være motsats til det bruddet som skulle komme. Vi fortalte oss bare fram mot bruddet. Det ble en konkret, overkommelig oppgave! Det ble et kort og greit ‘strekk’ i fortellingen som jeg både hadde en klar intensjon med og som jeg fikk oversikt over. I tillegg var det lov for de to som hørte på, å tilby sine forslag til løsninger. Det er jo ofte slik at det flyr noen tanker gjennom hodet på tilhørerne «hvorfor gjorde du det slik og ikke sånn», mens de hører på en forteller. Noe som betyr at fortelleren ikke overrasker tilhørerne tilstrekkelig. Vi tillot oss i alle fall å være slike tilhørere som fikk lov til å si høyt de tankene som fløy gjennom hodene våre! Det er en ressurs! Jeg jobber med «Kari Trestakk». Det inneholder alle de tradisjonelle, forutsigbare mønsterne og sjangertrekkene og er norsk versjon av Askepott. I starten er tilværelsen god og så kommer en ond stemor. Eksposisjonen er en utfordring. Men i og med at bruddet – og bruddets karakter var utgangspunkt, ble det lettere å finne fram til hvilke karakteregenskaper helten måtte ha og ikke ha. Noen karaktertrekk eller egenskaper må helten utvikle i løpet av fortellingen fordi hun må takle dette bruddet eller det problemet som kommer i eventyret.  Eksposisjonen må derfor ha som målsetting at: Kari er lykkelig uvitende om hva som skal komme, lever harmonisk sammen med faren og ønsker ikke at tilværelsen skal endre seg. Hun er ikke lat, men bortskjemt og ikke i stand til å ta vare på seg selv. Bruddet er at hun blir kastet ut av huset, ut til kyrne og sultes sakte til døde, før hun får hjelp av den blå oksen. Når vi var helt konkrete og styrt av eventyrets struktur  klarte vi å finne fram til noen situasjonsbilder som tydeliggjør trekk hos karakterene. Dette ble igjen til noen temaer som igjen kan brukes som mulige lede-temaer for fortellingen.  I Kristines fortelling om «Mestermøy» utviklet helten seg til å bli «ett skritt fram og to tilbake», en som vil, men som ikke tør! Gjennom øvelsen utviklet Kristine en nølende, stakkato rytme som kan brukes igjen flere steder i fortellingen. Denne jobbingen gjorde det plutselig mye lettere å finne elementer som gav fortellingen noen uventede vendinger. De to lyttende-medforfatterne kom med innspill som åpnet landskapet og fortellingens rom. De ‘så’ plutselig katter, blomster, broderte sofaputer mens jeg var opptatt med å sjonglere hva heltinnene skulle si og gjøre. Det jeg ikke så, kunne jeg få av dem og legge inn i min fortelling. Og ikke nok med det; da det dukket opp ‘ting’ i fortellingen skjønte jeg at det blir lettere å finne elementer jeg kan bruke som frampek, metaforer eller symboler videre i fortellingen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: