PARIS

Publisert 8. mars, 2017. Av Kristine Haugland.

 

 

Litt vond start. Jeg hadde nettopp fått en dyprød koffert av Kosina mi og hadde på vårjakka med de store lommene. Jeg skulle til Paris og til 10 grader minst. Ikke lue og ikke votter. Men kofferten var med inn på flyet og det ble plutselig litt mye handtering og jeg syntes det var lurt å ta kortholderen og passet og mobilen i den altfor romslige lomma, så da jeg satte meg i flysetet og headphonesa og ledninger og opplegg, så må kortholderen ha detti ut og ned på gulvet under eller bak setet mitt og de svenskene (det var ikke skjelsord, de var faktisk svensker) som satt bak meg plukka den opp og ga den til stuerten istedetfor å spørre den mest åpenbare eieren: Meg!

Noen timer senere: Montmartre i leiligheten til Abbi med familie. Deilig middag og hyggelig samvær. Varm velkomst og alle kortene mine trygt i lomma. On y va!

Vi som deler denne bloggen er tre fortellere. En gang i året omtrent, reiser vi og jobber med Abbi Patrix. En dreven sceneforteller. En vi ser opp til og lytter til. En som har laaang erfaring og kunnskap vi vil høste av. Og utvikle oss med. Vi er så heldige å være en del av en europeisk gruppe «unge» fortellere som tester og møtes og utforsker og opptrer, under kyndig veiledning fra Abbi.

Dette året er litt spesielt, da vi i tillegg til vår årlige uke har delt oss i mindre grupper for å reise til Paris. Denne gangen, den første uka i mars 2017, dro undertegnede og Torgrim Mellum Stene. Vi hadde residens på Anis Gras, et kultursenter sør for sentrum av Paris. Passe stort studio, hvert vårt soverom og et kjøkken der vi kunne lage vår egen mat. Noe vi nesten ikke gjorde, man var da i Paris. Men altså, frokost med skikkelige oster og nystekt baguette og pain au chocolat, såklart.

Jobben var like enkel som den var vanskelig. Enkel i den forstand at vi hadde hvert vårt undereventyr som vi hadde jobba med fra før, men som på ingen måte var/er klare for scenen. Arbeidet gikk i korte trekk ut på å dele inn i sekvenser etter et visst tankesett og trene med ulike stiler/formvalg. Både tilfeldig og planlagt. Jeg tenkte, som jeg ofte gjør, at jammen tar det tid. Jammen tar det tid og mye prøving på gulvet med et slikt stort og egentlig dypt materiale før jeg er fornøyd.

Noe viktig og riktig og interessant er satt i gang, men dagene i Paris var på ingen måte nok. Planen nå er å jobbe videre hjemme med metoden vi testa. Innen neste gang og fram mot neste Labo. Metoden ble prøvd og utformet av forrige gjeng som dro, med Dominic Kelly, Ragnhild Mørch, Tom van Oytruyve og Sara Birgitte Øfsti. I mai reiser resten av gjengen til Paris, blant annet vår Øystein Vestre. De skal jobbe med nogenlunde de samme rammene.

Det eneste som ble feil, feil, feil var at etter endt arbeidsopphold skulle jeg ha tatt med fri og blitt igjen og nytt byen. Sola skinte og det føltes ikke riktig å dra hjem og Oslo var kaldt og grått. Prøver å ta med meg litt av Paris, da. Både arbeidsmetoden og et hyggelig «god morgen» til tilfeldige fremmede.

Bisous et a bientôt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: