Når brikkene faller på plass

Publisert 17. juni, 2014. Av Sara Birgitte Øfsti.

For flere år siden var jeg på forestilling og kurs med den svenske fortelleren Anders Granstrøm som var opptatt av at vi fortellere driver med «et unødvendig stort ressurssløseri» som han uttrykte det. Jeg skjønte ikke helt hva han snakket om da, men jeg glemmer aldri noe han gjorde i forestillingen. Med fingrene på sin venstre hånd indikerte han pulsslagene i fontanellen på det nyfødte barnet han fortalte om, men så holdt han pulsslagene mens han fortsatte og fortelle om noe annet og så, nesten umerkelig, forsvant pulsslagene. For så å komme tilbake igjen, i en helt annen sammenheng – nå pulsslagene i blodåra i panna til en kriger, men med gjenklangen av det nyfødte barnet i seg – og POW!!! – sto min verden helt stille og jeg mista nesten pusten. Av dette lille grepet som sa noe om menneskelighet, skjørhet, ubalanse, skjebne…jeg vet ikke hva. Det ordløse og ubeskrivelige lå skjelvende tilstede i de fingrene.

Jeg har oppdaget tre nye ord! Tre ord som helt sikkert er gammelt nytt for noen, men som jeg nå er skikkelig glad for å ha funnet.  Ordene er: multimodalitet, redundans og affordans! Og det er enklere enn det høres ut!

Først må jeg bare innrømme at jeg elsker at ting jeg går og grubler på og leter etter forklaring på, plutselig ‘faller på plass’. Det er jo ofte ting andre har lurt på før meg og ofte finnes det allerede en modell eller en teori eller en forklaring på/om det jeg lurer på. Da faller brikkene på plass inne i hodet mitt og jeg blir så glad. Selvfølgelig blir jeg litt glad fordi jeg får bekreftelse på at det jeg lurer på er noe, men også glad fordi modeller og teorier gjør ting tydeligere og mye mer nyansert. Og nå altså – multimodalitet, redundans og affordans, ord som gjør at jeg skjønner litt mer av hva Anders Granstrøm holdt på med i den forestillingen.

Multimodalitet er ganske enkelt sammensettingen av multi = mange og modal = måter  ( engelsk ‘mode’). På norsk brukes gjerne   begrepet ‘sammensatte tekster’ i stedet for multimodale tekster. Et bilde med bildetekst er for eksempel en multimodal tekst. Bildet og teksten sammen lager uttrykket. Hver for seg gir ikke bildet eller teksten samme mening. Hakket mer komplisert eksempel er en nettside med bilder, tekster i ulike fonter, musikk, grafikk osv. Til sammen skaper de ulike elementen et helhetlig inntrykk, en stemning el lign. Når det er snakk om multimodalitet er det alltid snakk om det helhetlige inntrykket en leser sitter igjen med. Man tenker seg at de ulike delene/måtene legges opp på hverandre som transparenter slik at alle er synlige og spiller sammen med hverandre hele tiden. Det har lite for seg å begynne å dele opp og kategorisere og ananlysere de ulike ‘måtene’ i et multimodalt uttrykk, for hver ‘måte’ oppnår sitt uttrykk nettopp bare i samspillet med de andre.

Muntlig fortelling bruker også mange måter å framstille et budskap på; ord, kropp, stemme, gester, blikk osv., spiller sammen og alt blir jo  ‘lest’ av publikum som ett uttrykk. Men så kommer det jeg opplever som utfordringen, nemlig redundans og affordans.

Redundans betyr overflødig og brukes om tekster der informasjonen og innholdet gjentas på ulike måter uten at det tilfører teksten noe nytt. Og det er her jeg fikk min store aha-opplevelse! En oppskrift eller en bruksanvisning er eksempel på en multimodal tekst med stor redundans; bilder, tekst og video gir samme informasjon på ulike måter. Utfordringen eller problemet med redundans er at leseren eller publikum blir passive og kjeder seg, – for all informasjon peker mot det samme.

I møte med minoritetsspråklige barn som skal lære norsk språk, har jeg gjort mye redundans, for å si det mildt! Med kroppen min gjør jeg det jeg sier med ordene mine at jeg gjør og jeg understreker det hele med måten jeg bruker stemmen på og det jeg viser med ansiktsuttrykket mitt. Men jeg gjør det nok mye mer enn jeg trenger også i møte med annet publikummere, både barn og voksne, som kanskje heller skulle hatt litt mer tolkningsrom og åpenhet i uttrykket?

Jeg snakket om dette når vi jobbet med danser Karen Høybakk Mikaelsen og hun sa at innenfor dansekunst er det mange som bruker uttrykket «Mickey-Mousing», når dansen, musikken, lyset og bevegelsene går i samme retning og sier akkurat det samme.

På den andre siden brukes uttrykket affordans de ulike modalitetenes, altså måtenes, begrensninger og muligheter. I mitt tilfelle blir det å undersøke ordenes muligheter og begrensninger, pustens muligheter og begrensninger osv. Og så videre begynne å undersøke hvordan jeg kan få de ulike modalitetene til å spille sammen på en sånn måte at uttrykket åpner seg, vider seg ut og skaper dette wow’et som får publikum til å snappe etter luft.

Jeg innbiller meg at det var dette Anders snakket om på kurset, uten at jeg skjønte det helt da. Vi bruker bare litt ulike ord. Redundans er jo et «unødvendig stort ressurssløseri». Men ikke bare det, det er også med på å forflate fortellerkunstne, gjøre den forutsigbar og ganske kjedelig.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal lese mer om Multimodalitet  (Theo van Leeuween og Günther Kress) i sommer. Til nå har jeg bare lest artikler på nettet og referere her Anne Løvland «Multimodalitet og multimodale tekster» .

Sara Birgitte

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: