Scene-
fortelling
arbeidsblogg
- Om bloggen
- Om oss
Film og sånn
Publisert 24. oktober, 2019. Av Kristine Haugland.
I jakten på faglitteratur er det naturlig for en forteller å gå til Robert McKee. Også for en muntlig forteller. Eller?
Boka og seminaret hans har solgt hundretusenvis og er ofte referert blant kollegaer i særlig film-, og tv-bransjen. Tittelen Story er jo også rett på sak. Men er den noe for en som vil jobbe ut materiale som skal funke muntlig og for barn? Hva kan denne boka gi oss av nyttige verktøy og hva skiller sjangrene fra hverandre? Dette vil jeg undersøke i høst.
ØVH har i en årrekke jobbet i interdisiplinære partnerskap. Vårt arbeidsfellesskap har vært tuftet på ideen om at vi må åpne opp horisonten og se til beslektede fagfelt for å få nye perspektiver, inspirasjon og begreper som kan beskrive vår kunstneriske praksis. Vi søker å skape praksisteori.
Vi har de siste par årene jobbet med å utvikle nye tekster, med adapsjoner av skjønnlitteratur for voksne. Jeg har også vært med og skrevet/jobbet ut nytt manus for scenen. Samtidig har sistnevnte materiale blitt til en barnebok, og til sammen har disse prosjektene skapt nysgjerrighet for sjangerforskjeller og likheter. Hvilke krav har den muntlige fortellingen som ikke en skjønnlitterær tekst har? Vi oppdaget for eksempel i Kort fortalt – klassikere (tidl Store for små) at et av de første kuttene vi måtte gjennomføre var i antall karakterer. Ikke fordi det ble for langt med flere, men fordi det er for komplisert å følge en mengde. I adapsjonene plasserer vi sentrale hendelser på færre karakterer og er uærbødige i møte med verkene. Et sjangerkrav, der altså.
Og: Hvilke modeller for (dramatisk) tekst for teatret er nyttige når jeg skal produsere en ny tekst som skal fortelles muntlig av solist? Vi bruker jo protagonister og antagonister og Aristoteles nesten automatisk, både i vår kultur og i mye av tekstarbeidet, men hva sier McKee om dette? Filmene og seriene McKee refererer til er mye mer intrikate, tenker jeg, og er tekster av en helt annen art og for et annet publikum. Jeg er litt skeptisk til om det er så mye å hente her for meg, men siden jeg var på seminaret hans for 10 år siden eller så, vil det sikkert bli gøy å snuse på dette igjen.
Heldigvis skal jeg drøfte disse tingene i en gruppe kloke kollegaer, så etterfølgelse kommer. Her er foreløpige tanker om hvilke tråder jeg kan tenke meg å forfølge. Det er mange muligheter ser jeg. Kanskje blir det et nett av ulike, eller det blir én tjukk, rød én.
Teksten i denne bloggen fungerer som et arbeidsverktøy og jeg vil drodle videre her.
Tidligere innlegg:
- Hvorfor gjøre det vanskelig?
- Nye vaner
- Alle prosjekter må avsluttes. Ordentlig.
- Omveier og forvanskninger
- Trump Den Gode
- Forståelsesgrad
- Brytninger fortsetter – vi har fått penger!
- Nye tider, nye formater
- Kropp
- Å ikke leike buttikk
- Orlando or not?
- Selvstendig ? næringsdrivende
- Feminismefortellinger
- Momentum
- Film og sånn
- Björk og Ruth og vokale teknikker
- Det Thomas sa
- Arbeidsplan, research Voluspå
- Voluspå
- PARIS
- Ikke bare prat
- Linderud skole, tid for mimring
- Jøye meg!
- Ljubljana 2016
- Fortelling i ensemble og nokre tankar om samarbeid
- International LABO
- Vi har laget et hefte!
- Forførelsens kunst?
- What makes a good story?
- Redundans og affordans!
- ØVH, ØVH, jevnt og trutt
- Kjerner og satelitter – sikringskost og godteri?
- Innledning – eksposisjon og brudd
- 3 eventyr, en arbeidstittel
- Mestermø
- Fugl Dam
- Første dag med Kari Trestakk
- Multimodalitet i praksis
- Når brikkene faller på plass
- OMG
- Fortelling i ensemble
- Vokalkunst
- Hvem er fortelleren?
- Har jeg mistet evnen til å tro?
- Ut av komfortsonen!
- Pilot «Kong Kødd»
- Hva er en god lytter?
- Hva er en god fortellerforestilling?
- Det performative selv
Scenefortelling
Sara Birgitte Øfsti, Kristine Haugland og Øystein Vestre utforsker scenefortellingens muligheter - Om oss