Kjerner og satelitter – sikringskost og godteri?

Publisert 25. januar, 2015. Av Sara Birgitte Øfsti.

 

Jeg har nå lest Jon Sigve Skard sin masteroppgave «Strukturerende virkemidler – en narratologisk undersøkelse av muntlig fortellerkunst» Hioa 2014 og ble inspirert til å plukke fra hverandre eventyret «Kari Trestakk» og dele fortellingen inn i kjerner og satelitter.

Dette er to ulike typer hendelser som en fortellings plott er bygget opp av. Et plott er løypen av eventer som tilsammen blir fortellingen, fortalt slik fortelleren velger å sette sammen hendelsene/eventene. Det viktige er at fortellingen virker logisk og troverdig, altså at vi som hører på klarer å følge med. Som lytter ønsker vi ofte en slags «årsak-virkning» sammenheng. (som f.eks at jeg som barn flyttet sammen med familien min og ble usikker i møte med de nye uskrevne reglene i skolegården. Årsak er flyttingen – virkningen er usikkerhet).

Det kan være lett å glemme at vi fortellere tar valg når vi videreformidler en fortelling. Enten det er en tradisjonsfortelling som et eventyr eller det er noe selverfart, er det lett å tenke «det er sånn det var» om måten vi velger å sette sammen, strukturere og forme den ferdige fortellingen på. Da kan det sause seg litt til og spørsmålet om hva som er viktig å vektlegge, i motsetning til hva som er morsomt å vektlegge, kan være betimelig å stille seg noen ganger.

Kjerne-eventer er de hendelsene som er nødt til å være med i fortellingen for at den skal være logisk, forståelig og for at plottlinjen skal overleve. Satelitt-eventer er alle de hendelsene som kan legges til eller trekkes fra uten at det gjør noe med selve plott-linjen. Satelittene er nyttige for å gi beskrivelser, replikkvekslinger, utdype en karakters personlighet osv. For å sitere Jon Sigve som viser til Roland Barthes; » Barthes mener at det er gjennom satelittene at kontakten mellom forfatter og leser holdes opp».

Det er i satelittene at vi kan kjøre opp eller ned tempo, smøre på med artige kommentarer fra karakterene, legge inn beskrivelser som åpner opp og gjør scenariet vårt mer levende. Jeg bruker eksemplet fra Jon Sigve:

«I et eksempel fra starten av fabelen om Ulven og Lammet kan forholdet mellom kjerner og satellitter se slik ut (satellitter er satt i kursiv):

Ulven var ute og gikk en tur i skogen, da han hørte en lyd som kom fra elven. Han gikk nærmere og så et ensomt lam der. Ulven myste med øynene for å se om det var andre i nærheten, men så at de var alene. Han gikk bort til lammet og bukket dypt.

For at plottet skal overleve må ulven gå på tur, oppdage lammet og gå bort til det. Det er derimot ikke nødvendig at han myser for å se om de er alene eller bukke dypt når han kommer fram til lammet. Satellittene bidrar her blant annet til å drøye tiden, justere tempoet og gi leseren et inntrykk av ulvens personlighet.» (s.14)

Det er i satelittene at vi virkelig kan kjenne den gode følelsen av å ha kontakt med publikum. Samtidig lurer jeg litt på om det kan være litt som å forsøke å balanserer et godt kosthold; kjernene er sikringskost og satelitter er godteri? For det er jo arbeidet med satelittene jeg koser meg med. Kjernene er så solide, urokkelige, alvorlige og litt kjedelige…  Det var derfor en god øvelse å plukke fra hverandre eventyret jeg jobber med, i kjerner og satelitter, for så deretter å begynne å tenke at satelittene skal være med på å underbygge kjerne-eventene! Hva vil jeg bruke de mulige satelittene til? Hvilke farge, smak, valør eller stemning vil jeg bruke satelittene til å gi fortellingen min? Da ble dette plutselig en disiplinerende øvelse som jeg tror jeg har godt av å gjennomføre. Alt for mange ganger har jeg nok pøst på med ‘godteri’ og oppnådd at publikum spiser av hånda mi, for å si det slik. Og litt for mange ganger har jeg selv lyttet til fortellinger og blitt overmett av ‘godteriet’  som ble kastet ut til publikum uten at det var klart for meg hva hensikten med så mye godteri var.

Sara Birgitte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: