Ut av komfortsonen!

Publisert 28. januar, 2014. Av Kristine Haugland.

Jeg blir lett nervøs. I det siste har jeg hatt en litt ekstra plagsom liten klump i magen. Jeg har også begynt å drømme at jeg skal opptre og så viser det seg at jeg er helt naken og dessuten ikke husker noe av teksten. Lyder det kjent?

Så da liker jeg å skylde på noen: Øystein, Sara Birgitte og meg selv som insisterer på å prøve nye arbeidsmetoder og å ta sjanser. Hvorfor vil vi oss selv så vondt? Når vi bare gjør som vi pleier funker det jo så fint? Med arbeidet med prosjektet «Kong Kødd» vil vi lage fortellerkunst som går nye veier, sier vi. Altså, la meg prøve å si hvorfor.

Vi kommer fra en fagtradisjon der indre bilder er et sentralt verktøy og et mål. Ja, et grunnprinsipp. Når vi jobber med et materiale setter vi bildene sammen til handlingsforløp som blir fortellerens manus. Det er dessuten et mål at publikum skal lage sin egen indre film når de lytter. En fattigmannsfilm. Er ikke det et fint ord? Vi liker det. Vi kan dette! Når vi jobber sånn ER vi i konfortsonen vår. Digg. Uansett: Vi forteller til dem som er tilstede slik at de forstår det vi vil si med historien. Publikum skal helst leve seg inn i fortellingen og føle med protagonisten. Og det får vi til! Det funker! Men tar vi det for gitt at det skal være sånn? Finnes det problemer med dette idealet?

Den første gang jeg ble var denne problemstillingen, var jeg på et møte i England med Federation for European Storytelling. Vi var ca 40 stk som skulle forme organisasjonen og det var heftige diskusjoner om vedtektene. Interessene var mange og meningene sterke, men dessuten synes jeg på et tidspunkt at stemningen ble litt vel hissig særlig mot de som ledet møtet. Hva skjedde? Jeg tenkte mye på det i etterkant og kom fram til at problemet var at møtelederne (to fremragende dyktige fortellere) var fortellere! De brukte jo de samme teknikkene som når de opptrer på scenen. De forførte og brukte kunstens språk når det var saklighet og proforma som var sjangeren! Det gjorde, mener jeg, at vi som satt i salen følte oss forført til å komme fram til noe bestemt.

Det oppstår et dilemma når fortelleren fra scenen er sikker på å være bærer av et svar med sin fortelling. Når budskapet formidles så godt at publikum lever seg inn i og ’følger’ alt fortelleren sier kan det være problematisk. Særlig hvis vi ikke er dette bevisst.Tenk deg at en forteller som opptrer for barn hadde en rasistisk moral, for eksempel, ville ikke det tydeliggjort makta vi har på scenen og hvordan det kan være farlig?

Derfor vil vi nå teste måter å åpne tolkningsrommet på. Hvordan gjør vi det? Hvordan blir det? Svaret er langt fra klart, men en ting er sikkert: Vi tar sjansen. Og hvem vet, kanskje oppstår det noe kult?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: