Scene-
fortelling
arbeidsblogg
- Om bloggen
- Om oss
Redundans og affordans!
Publisert 26. mars, 2015. Av Sara Birgitte Øfsti.
Det er gøy med nye ord som gir mening!
Vi har alle sett det og antageligvis gjort det; fortalt om noen som åpner døra og samtidig mimet at vi åpnet en dør. Jeg har mange ganger forsøkt å forklare nybegynner-fortellere at når de gjør bevegelsen har jeg som hører og ser på, skjønt hva som skjer FØR de forteller hva som skjer. Min hjerne kobler og tolker det som gjøres FØR de forklarer det til meg og jeg får en følelse av at fortelleren henger litt etter… Men jeg gjør det selv også, kan plutselig observere meg selv midt i en fortelling, mens jeg mimer og forteller og gjør det jeg selv sier at skjer.
I utforskingsprosjektet vårt satte vi oss som mål å utforske fire ulike elementer som vi mente at fortelleruttrykket består av; stemme, kropp, rytme, tekst. Vi bestemte oss for å undersøke hvert element for seg – og jobbe fokusert på en ting om gangen. Jeg synes det til tider har vært frustrerende fordi det har vært som den gamle dramaøvelsen der du skal åpne en dør og si «ha det bra» eller slenge igjen en dør og si «Kom inn». Bevegelsen ligger så tett klistra inn mot det som sies at jeg må bruke vilje og tvang for å ikke gjøre det som føles mest naturlig. Vi bruker ofte begreper som ‘organisk’ og ‘naturlig’ når fortellerne beveger seg etter det de sier. Og som publikum kjennes det uanstrengt og ‘naturlig’ ut. Men det kjennes også til tider litt kjedelig ut, det er ingen spenning i uttrykket. Og så leter jeg etter en måte å gi uttrykk for dette på…
Da blir jeg så glad når begrepene plutselig ‘er’ der; redundans og affordans. Jeg begynte å lese om Multimodale tekster, også multimodale muntlige tekster, og oppdaget at det vi har kalt fortellingens ulike elementer, kalles for uttrykkets mange (multi) modaliteter! Noen har gått opp denne løypa før oss! Og innenfor multimodalitetens verden er det alltid en diskusjon om hvordan vi skal sette sammen modaliteter for å skape en god tekst. Når modalitetene viser det samme; mime at jeg åpner en dør og sier at jeg gjør det med ord, kalles det redundans. Men hvis jeg bruker flere modaliteter sammen for å skape en større helhet eller et større bilde av en situasjon, kalles det affordans. Affordans brukes om de uttrykkene der hver modalitets verdi blir større i samspill med de andre modalitetene, altså at alle modalitetene blir rikere (affordance) fordi de gir hverandre noe å spille på. Mens redundans betyr at alle modalitetene reduseres av hverandre (redundance).
I arbeidet vårt med «3delt» bestemte vi oss for å splitte tekst og bevegelse fra hverandre. Vi snakket oss fram til hvert vårt tema for hvert vårt eventyr. Før vi startet arbeidet med å lage tekst, jobbet vi flere dager på gulvet med å lage bevegelsesmateriale ut i fra tema. Kun bevegelser som gav uttrykk for våre personlige følelser av temaene, i helt abstrakt form. Først etter at vi hadde laget små impro-komposisjoner av dette satte vi til tekst.
I samspillet mellom bevegelsene og teksten oppsto det bilder og komposisjoner som hadde en helt ny form for tolkningsrom i seg, enn det vi er vante til i fortellersammenheng. Konteksten som teksten ble satt inn i gjorde at den pluselig fikk mange lag med mening.
Siste dag før visning av «3delt» skulle vi lage bevegelse til en bitteliten tekstbit jeg hadde jobba mye med. Og da oppsto plutselig den gode gamle situasjonen igjen; vi måtte ‘finne på’ bevegelser som passet til/ikke passet til teksten for å gjøre den spennende! Det ble så dårlig og kleint at vi måtte kutte den ut til visningen. Men det viste meg noe viktig; teksten er så retningsgivende at jeg må jobbe ut det andre først for å skape noe med affordans og ikke ende i redundans igjen.
Affordans og redundans assa, det er gøy når man begynner å kjenne det igjen. Karen, danser som beveger oss, kaller det forresten for «Mickey Mousing» etter Disneyfilmenes hang til å la tekst, bilde og musikk si akkurat det samme. God påske!
Tidligere innlegg:
- Om oss
