Scene-
fortelling

arbeidsblogg

ØVH, ØVH, jevnt og trutt

Publisert 12. mars, 2015. Av Kristine Haugland.

Nå planlegger vi. Zzzzzzz? Eller høres det gøy ut? Vi snakker flip over, sprit-tusj og litt stusselige forsøk på visuell fremstilling av hva Øfsti/Vestre/Haugland er og skal være.

Etter en lengre periode på gulvet med samtidsdansere, er det nå på tide å gjøre opp status, lande noen baller og stake ut kurs igjen. For vi får nye ideer støtt (sukk). Inspirasjon til prosjekter dukker opp til stadighet og vi sporer lett av. Assosiasjonene sitter løst og vi kan fort sitte og snakke om en forestilling vi så eller en sedvane vi har på scenen (nå for tida er vi opptatt av bevegelse og multimodale uttrykk, og blir sittende å se på youtube-klipp.). Det ligger muligens i den kreative arbeiderens ryggmarg å trives i et mylder av muligheter og frie assosiasjoner. Dessuten gjør disse litt løse samtalene vi har om fortellerkunst og (annen) scenekunst oss til tryggere fagpersoner. Begrepene om egen praksis blir flere og mer presise fordi vi har tatt oss tid til jevnlige samtaler om det vi driver med foran et publikum.

Men nå er det tid for å stramme inn og ikke la seg flyte med!

Vi veit at for å klare å gjennomføre må vi også sørge for langsiktig tenkning der planer og tydelige mål hører med. Heldigvis? Etter stemningen å dømme, koser vi oss med dette også. Jo, heldigvis.

Vi sitter i salen i andre etasje på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo. I pausen går vi ut i kafeen i Serieteket. Så er det inn i hulen igjen. «Hvor var vi?», «Ja, nettopp.». Nå er det tre år siden vi tre starta opp samarbeidet slik det er nå, og vi begynner å finne formen. Formen på bedriften. Vi begynner å kunne litt om administrasjon, ledelse og styring av egen bedrift. Hvem skulle trodd?