Forståelsesgrad

Publisert 16. desember, 2020. Av Tjodun Felland.

En venninne av meg tok en filmutdannelse, og hadde en lærer som sa at film og muntlig fortelling hadde mye til felles i det dramaturgiske arbeidet. Kollega Kristine Haugland har tidligere skrevet om emnet her på bloggen og skriver om en av Forteller Lab Oslos grunnsteiner, å samarbeide og lære av andre kunstformer.

Jeg kom over en masteravhandlingen i medievitenskap, «Hvordan fortellingen fortelles» av Gro Dahl Lindebjerg. Hun skriver blant annet om forståelsesgrad, om hva som øker og reduserer publikums forståelsesgrad av film.

Hendelser plassert kronologisk, i en identifiserbar lokalisasjon, hendelser som lett kan skilles fra hverandre og som er tydelig motivert, er alle eksempler på elementer som øker forståelsesgraden for publikum når det gjelder film. Det samme gjelder en lineær kausalitet og at protagonistens mål er plassert i fortellingens start.

Det motsatte, omarrangert og manipulert plassering av hendelser, hendelser plassert i uidentifiserbar lokalisasjon, et forhold mellom hendelser som er tvetydig og uklart, umotiverte og tvetydige hendelser, et tvetydig årsak-virkningsforhold, samt protagonistens mål plassert sent (eller aldri) i fortellingen, svekker publikums forståelsesgrad.

Jeg mener at dette er overførbart til den muntlige fortellingen. Min fortellerpraksis har så langt vært preget av at fortellingene jeg forteller har hatt en høy forståelsesgrad, og jeg tenker nå at jeg med hell kan variere forståelsesgraden mer framover. Det er muligens frykten for å miste publikum som gjør at jeg har gjort det lett for publikum å følge med, samt at det har vært vanlig i tradisjonen jeg er opplært i. Jeg mener tradisjonen kan sammenlignes med den klassisk fortellende filmen med bred apell.

Jeg ønsker å prøve mer ut framover hvordan jeg kan åpne opp fortellingene på en annen måte, og kreve mer av publikum i form av at de må være aktivt medskapende i større grad. Lindebjerg skriver om kunstfilmen at den er eksperimenterende og har fokus på å utnytte filmmediets muligheter, den har en smalere appell og mindre fokus på besøkstall og inntekter.
En mer kunstnerisk eksperimenterende muntlig fortellerkunst har nok også smalere appell og lavere forståelsesgrad, men åpner opp for nye muligheter og vil forhåpentligvis tilføre eget fagfelt og egen praksis noe verdifullt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: