Hva er en god fortellerforestilling?

Publisert 1. oktober, 2013. Av Øystein Vestre.

Under todagerskurset «Det performative selv» med Trine Falch og Camilla Eeg-Tverbak, ble vi spurt om hva vi ser på som en god forestilling inne vårt fagfelt. Deltakerne kom fra ulike fagområder innen scenekunstfeltet; skuespillere, dansere og fortellere. Svarene som kom, vektla ulike aspekter ved en forestilling, sett både fra den utøvendes og publikums ståsted. Alle opplevde vel at det var vanskelig å svare på et slikt spørsmål sånn på stående fot, men det satte i gang en tankeprosess som ledsaget oss gjennom resten av kurset.

Hvis man begynner å lese dette innlegget for å få svar på spørsmålet, er jeg stygt redd for at man vil bli skuffet, her kommer ingen svar, bare flere spørsmål…

Hva er egentlig en god forestilling? Er dette et spørsmål som bare avhenger av smak og behag, av den enkeltes subjektive opplevelse som publikummer? Eller finnes det objektive kriterier som må innfris for at en forestilling skal være god?

Smak og behag kan, som kjent, ikke diskuteres, og man kommer vel heller ingen vei med det. Men det ligger vel alltid en grunn bak hvorfor man liker det ene og ikke det andre? Disse hvorfor-svarene bak er interessante, ikke bare at man likte eller ikke likte. Ulike faktorer spiller inn for den enkeltes opplevelse, dagsform og humør avgjør i stor grad hvor mottagelig man er. Rom og ytre rammer, om man hører og ser godt, hvor vidt man sitter greit osv. er andre faktorer. Når alt dette er tatt med og man står igjen med fortellerens prestasjon der og da; hva er det da som er avgjørende?

Tradisjonelt snakker vi gjerne om hvorvidt fortelleren har gjort historien til sin egen, at vedkommende kan bevege seg fritt innenfor fortellingens univers på en slik måte at bildene tydelig trer fram for tilhøreren. Videre snakker vi om hvorvidt fortelleren behersker historien, om vedkommende «kler» fortellingen og vice versa. I tillegg kommer rent tekniske kriterier som stemme, kropp, hvordan man forholder seg til rommet, publikum. Tempo, pauser, pust og lignende er andre faktorer. Har man «alt på stell», skulle vel alt ligge til rette for en god opplevelse for både publikum og utøver. Men gjør dette at forestillingen blir god? Blir det kunst av det? Er ikke det da en fare for at uttrykket «lukker seg i seg selv»? At det blir så ferdig og glattpolert at det ikke gir rom for det uforutsette og det uforutsigbare som der-og-da-situasjonen gir? At det på en måte ikke slipper publikum inn?

Og hvem er fortelleren oppe i det hele? Vi snakker gjerne om at vi fremstår i ulike versjoner av oss selv, at vi er en hjemme i stua, en på bussen, en sammen med venner og familie. Hvem er man da som forteller? Hvordan fremstår man på scena? Er man der med hele seg, eller binder man seg opp til en versjon av seg selv, som man henter fram hver gang man skal fortelle? Hva gir, kort og godt, et troverdig uttrykk?

Noe vi arbeidet med under denne to-dagers workshopen, var nettopp dette med hvem vi er på scena. Gjennom ulike øvelser utforsket vi grensen mellom det å «være seg selv» og det å spille. Det å ikke skulle spille, viste seg å være mer utfordrende enn først antatt, og det var tydelig å se hvordan noe faller igjennom idet man begynner å spille og gjøre seg til. Som fortellere liker vi å si at vi hele tiden er oss selv når vi forteller. Jeg spør meg – i hvor stor, eller liten grad er vi det? Noen synspunkter?

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: