Alle prosjekter må avsluttes. Ordentlig.

Publisert 21. april, 2021. Av Sara Birgitte Øfsti.

Øfsti/Vestre/Haugland er slutt!

FortellerLab Oslo er i gang! 

For mange år siden leste jeg masse om prosjektledelse av «Små og mellomstore prosjekter». Ett ting jeg har hengt meg opp i, er prinsippet om å avslutte et prosjekt, ordentlig. En god venn og kollega bruker uttrykket «Don’t start before you’ve ended».  Ikke start noe nytt før det gamle er avsluttet. I hverdagen driver vi jo hele tiden og starter og slutter store og små prosjekter, men hva menes med å avslutte «ordentlig»? Samle sammen, levere tilbake, gjøre opp regnskap, arkivere dokumentasjon, rydde opp etter seg og sørge for at prosjektet er pent pakket inn i en eske på loftet, en ringperm eller fått egen mappe i Dropbox. Og så skal det feires! Prinsippet om å avslutte ordentlig appellerer til meg fordi det hjelper med å holde mental orden; «det og det prosjektet er avsluttet, trenger ikke tenke mer på det!» eller å vite at jeg finner dokumentasjon og arkivert materiale for et prosjekt, på ett sted. Spesielt viktig når vi er flere som jobber sammen. (Vi snakker jo av erfaring; med å lete og ikke finne…) Og så liker jeg skikkelig godt at vi må markere og feire når et prosjekt er ferdig gjennomført. Det er litt sånn –  nå er det gjort – det vi satt og planla for mange måneder siden!

FortellerLab Oslo rydder opp etter Fortellerfestivalen og arrangementene våre i den forbindelsen, i ettertid kjennes det som et ganske svært prosjekt; Vi leverte publikasjonen «Å gjøre forteller-kunst»,vi leverte Scenisk rapport på festivalen, vi leverte fagprat i sofaen med Helge fra Teaterungdom og festivalleder Aslak Moe, vi leverte digital lanseringsfest og vi leverte 10 års utvikling på 2 minutter  ( Takk til Ida Stang for frisk film!)og vi avsluttet offisielt fortellersamarbeidet Øfsti/Vestre/Haugland. Nå er vi FortellerLab Oslo.

Det er mange ting som skal sorteres og ryddes, domenenavn er skiftet uten at overgangen går knirkefritt ennå, vi må endre navn i Brønnøysundregisteret, publikasjonen skal distribueres og rapport skal skrives til Norsk kulturråd.

 

 

Men vi har også evaluert og sortert erfaringer og her er en oppsummering etter vår første evaluering/refleksjon:

• I «Scenisk rapport», som ikke var en forestilling, men en rapport og refleksjon over Øfsti/Vestre/Hauglands utviklingsarbeid stilte vi oss lagelig til for hugg, ved å vise fram uferdig materiale og selv om vi rammet inn visningen som «åpen time», ble vi antageligvis sett og vurdert av publikum ut fra et forestillingsperspektiv. Det må vi huske å ta hensyn til, neste gang.
• Vi likte, og tar med oss, metaforen Helge Langerud Heikkilä brukte i Fagsamtalen; at en spydkaster sjelden trener spydkast ved å kaste spyd om igjen og om igjen, hen trener styrke, løpteknikk, kasteteknikk osv., dvs alle de små bestanddelene for seg, før de settes sammen.
• Begrepet dekonstruksjon dukket opp i løpet av alle disse små og store samtalene, det skal vi bruke mer. Dekonstruere uttrykket for å trene og bli bevisst alle delene, før det settes sammen til et helhetlig uttrykk.
• Vi kan bli tydeligere på å formidle at målet vårt er å skape fortellertekst med flere lag, som forstyrrer hverandre og lager «rupturer» – rifter i logikken, som igjen fører til at vi som publikum vekkes og må revurdere det vi har hørt.
• I bunn og grunn er dette et spørsmål om etikk, jfr det vi har skrevet og snakket om tidligere, om manipulering og forføring – at må kunne vår Brecht.
• Vi må tenke gjennom kritikken vi fikk; Helge (Teaterungdom) skriver at vi virker selvsentrerte og er lite opptatt av publikum. Aslak sier (oppsummering av festivalen) at det virker som om vi har som prinsipp å gjøre det motsatte av det fortellere har funnet ut at fungerer.
• Vi må huske at vi fort vekker motstand og risikerer å støte andre fortellere fra oss, det verken ønsker vi eller tjener vi på. Vi må finne balansen mellom å våge å utfordre og å lære av å lytte til kollegaers erfaring.
• Etter ti år med utvikling er det kanskje på tide å ikke være i opposisjon mot egne vaner og tradisjon lenger.
• Det er på tide å bli moden, dvs inkludere og sammenføye tradisjon, ny kunnskap og den bevisstheten vi har fått om fortellerkunst, i et fortelleruttrykk som vi viser fram og gjør det vi har lært og mener, i stedet for å snakke om det.
• Vi må huske å fortelle mer.
• Vi skal smake på om vi kan definere fortellerkunst som noe sånt som;
  • Det ligger i grammatikken: preteritum, handlingen har allerede utspilt seg, vi forteller om det i ettertid.
  • Handlingen spiller seg, hovedsakelig, ut i publikums fantasi, ikke på scenen.

 

Vi skulle også gjerne hatt en skikkelig feiring. Flere forhold hindrer oss i det, men en dag når været, smittevernsregler og alles allmenntilstand tillater det – da blir det fest!

Tidligere innlegg:

• Hvorfor gjøre det vanskelig?
• Nye vaner
• Alle prosjekter må avsluttes. Ordentlig.
• Omveier og forvanskninger
• Trump Den Gode
• Forståelsesgrad
• Brytninger fortsetter – vi har fått penger!
• Nye tider, nye formater
• Kropp
• Å ikke leike buttikk
• Orlando or not?
• Selvstendig ? næringsdrivende
• Feminismefortellinger
• Momentum
• Film og sånn
• Björk og Ruth og vokale teknikker
• Det Thomas sa
• Arbeidsplan, research Voluspå
• Voluspå
• PARIS
• Ikke bare prat
• Linderud skole, tid for mimring
• Jøye meg!
• Ljubljana 2016
• Fortelling i ensemble og nokre tankar om samarbeid
• International LABO
• Vi har laget et hefte!
• Forførelsens kunst?
• What makes a good story?
• Redundans og affordans!
• ØVH, ØVH, jevnt og trutt
• Kjerner og satelitter – sikringskost og godteri?
• Innledning – eksposisjon og brudd
• 3 eventyr, en arbeidstittel
• Mestermø
• Fugl Dam
• Første dag med Kari Trestakk
• Multimodalitet i praksis
• Når brikkene faller på plass
• OMG
• Fortelling i ensemble
• Vokalkunst
• Hvem er fortelleren?
• Har jeg mistet evnen til å tro?
• Ut av komfortsonen!
• Pilot «Kong Kødd»
• Hva er en god lytter?
• Hva er en god fortellerforestilling?
• Det performative selv

Scenefortelling

Sara Birgitte Øfsti, Kristine Haugland og Øystein Vestre utforsker scenefortellingens muligheter