Scene-
fortelling
arbeidsblogg
- Om bloggen
- Om oss
Brytninger fortsetter – vi har fått penger!
Publisert 28. mars, 2020. Av Sara Birgitte Øfsti.
I går la Fortellerfestivalen ut på Facebook, at vi skulle gjennomføre «Fortellerutvikling- Scenisk rapport», en slags performance-lecture/forestillingsrapport. Vi både gledet og gruet oss til å gjøre det, men grublet mye på hvordan det skulle vært gjort. Så nå er følelsen blandet; litt puh, det ble ikke no’ av, men mest dritt at vi ikke fikk gjennomført fordi vi har så mye vi gjerne skulle delt og diskutert med dere andre.
Midt oppi dette er det derfor ekstra gøy at vi har har fått støtte fra Norsk Kulturråd (Scenekunstfaglig tiltak og publikasjoner) for å skrive om arbeidet vårt – «Brytninger fortsetter» . Vi har fått med oss Hedda Fredly som redaktør for å sikre kvaliteten og blikket utenfra, og vi har allerede blitt utfordret på en del ting! Heldigvis er det å bli utfordret vårt mantra. Å utfordre og å bli utfordret er jo nesten overskriften for utviklingsarbeidet vårt gjennom ti år. Når vi har koblet oss til scenekunstnere fra andre felt har vi hele tiden blitt utfordret langt utenfor foretrukket komfortsone!
Øfsti/Vestre/Haugland har altså holdt på i ti år og vi ønsker oss en form for markering i løpet av 2020. I referatet fra planleggingsmøte vårt har vi blant annet skrevet at vi vil ha en «kul lansering» av det nye skriftet/heftet vårt.
Fortellersamarbeidet Øfsti/Vestre/Haugland, som nå er utvidet med Felland/Sundal, er et av de viktigste grepet jeg har gjort som utøver de siste årene og er direkte årsak til at jeg fremdeles utøver fortellerkunst. For ti år siden var stemmen sliten av feil bruk, jeg var lei min egen fortellerstil og jeg orket ikke å bare «synse» om ulike form-estetiske valg. Verst var nok allikevel at dette bidro til en grunnleggende usikkerhet og stadig selvransakelse om jeg var en god nok forteller. Den typen spørsmål finnes det jo ikke noe svar på så lenge det ikke ligger noen kvalitetskriterier til grunn. Hva skulle jeg måle etter?
Øfsti/Vestre/Haugland-samarbeidet startet med en samtale og en kaffekopp. Det var ingen hvilke som helst samtale, men en svært skjør og sårbar samtale der vi alle tre tillot oss å snakke sant om hva vi var usikre på, hva vi følte oss ikke flinke nok på og hvilke sceniske ferdigheter vi skulle ønske vi hadde. Der og da ble vi enige om bedrive vår egen etterutdannelse og å skaffe oss den kunstfaglig utdannelsen vi lengtet etter. Vi brukte selvsagt ikke de ordene, og vi bruker dem egentlig ikke nå heller, men at vi har profesjonalisert oss selv, i feltet gjennom bevisst praksisutvikling, ser vi nå i retrospekt.
Samarbeidet har gitt meg trygghet; en plattform, grunnmur, fundament, kall det hva du vil, som fortellerkunstner som utforsker det estetiske aspektet av scenisk fortellerkunst.
Det har gitt meg et vokabular for å uttrykke de ulike kunstneriske og estetiske valgene jeg tar som forteller.
Det har gitt meg verktøy til å kunne diskutere og dissekere fortellerverkene jeg selv og de andre lager, uten at noen av oss blir personlig såret.
Men viktigst av alt har det gjort meg trygg nok til å utforske og utfordre meg selv scenisk uten å være redd for de andres reaksjoner, vi gir oss selv lov til å gjøre mye rart mens vi leter etter noe nytt som sprenger grenser.
Takk til Vestre/Haugland for ti utrolig interessante og utfordrende år, takk for Felland/Sundal for at dere vil være med oss og bidrar med våkne blikk og nye spørsmål. Jeg er klar for ti nye. Men først skal vi altså skrive, markere og feire.
«Drep meg, flå meg, » fra Kari Trestakk.
Tidligere innlegg:
- Om oss
