Hvorfor gjøre det vanskelig?

Publisert 12. oktober, 2021. Av Sara Birgitte Øfsti.

 

Vi har igjen levert, denne gangen på konferansen Common ground, common future, digital konferanse om narrativer og muntlig fortelling. Kjempespennende konferanse der vi forsøkte å klemme en planlagt tre timers fysisk workshop inn på en time digital formidling. Vet jo ikke om vi lykkes med å komme gjennom, men gjorde så godt vi kunne.

Common Ground Common Future er et Erasmus+ KA2 prosjekt som ønsker å se på måter å arbeide med narrativer/fortellinger på som styrker både individ og samfunn gjennom kunnskap og kompetanse om bruk av fortellinger, spesielt i konfliktsituasjoner. Vi ønsket å være med som bidragsytere i konferansen fordi vi mener at det å jobbe med å gi fortellinger tjukkere lag av undertekst, gjennom et hele-kroppen-som-instrument perspektiv, kan vise fram at fortellingen ikke er ‘den ene sannheten’ og at vi fortellerne forfører vårt publikum.

Alle vi i FortellerLab Oslo er fra den gode gamle fortellerskolen, som vil si at vi er trent i å tenke at indre imaginære forestillinger/bilder bærer fortellingen og at ordene må være i sentrum. Det vil si at vi brukte majoriteten av øvingstiden vårt på å lage en indre imaginær forestilling/framstilling av fortellingen, som en «indre kinofilm» og så fortalte vi det vi «så» for publikum. Den verbale teksten var svært fleksibel i møte med ulikt publikum.

Det var dette vi utfordret hos oss selv da vi søkte å utvikle sceniske ferdigheter og en hele-kroppen kompetanseutvikling. Det har også ført til mange og lange diskusjoner der vi har snakket om overgangen mellom god formidling og fortellerkunst – og – om det er en forskjell.

God formidling kjennetegnes av, – som den første romerske professoren i retorikk, Quintilian, beskriver det i Talerens utdannelse (utgitt 95 evt.) – at taleren må ha så sterke og klare indre bilder at tilhørerne får følelsen av å være tilstede i det som det fortelles om. Dette setter Quintilian i sammenheng med talerens evne til å overbevise sine tilhørere.

Men er det overbevise vi skal? Jeg kan ennå huske fortellerforestillinger der fortelleren har forført og overbevist meg med sin usedvanlige gode evne til å fortelle; jeg levde meg inn og med i fortellingen. Noen ganger til tross for at budskapet gikk på tvers av mitt etiske ståsted. Det har gjort meg irritert og noen ganger forbanna, og noen ganger ensom – fordi jeg opplevde begeistringen rundt meg var så stor og at jeg ble den ene sure kritikeren. Fabelaktig flinke fortellere som med sin fortellerforestilling svøpte meg inn i et ‘enten er du med eller så er du utenfor’ perspektiv. Og det må understrekes at jeg  har gjort det sammen, mange ganger!

Derfor jobber vi med å ta formidlingen ett hakk videre. Etter at vi har laget oss forestillinger og bilder, leter vi etter muligheter for å forme kroppslige, lydlige og verbale uttrykk som ikke gir tilhøreren kun de klare, gode forestillingene, men som i tillegg forstyrrer det som er så klart og tydelig. Vi forsøker å legge inn mer og tjukkere undertekst, ved å skape gester, kroppsspråk og lydbilder som IKKE følger fortellingens ‘bilder’. Vi leter hele tiden etter måter å fortelle på som gjør at fortellingen også formidler tro på sitt eget budskap eller standpunkt, uten at vi sier det eksplisitt og verbalt, men jobber det inn i underteksten.

Når vi for eksempel bruker egen kropp på en IKKE-følgende måte i møte med den verbale teksten oppstår det ofte noe som kan underliggjøre det verbale utsagnet. Det er skikkelig vanskelig å jobbe sånn, men vi opplever at fortelleruttrykket blir mer åpent, har rom for flere meninger og har plass til flere uenigheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: