Fortelling i ensemble

Publisert 28. mai, 2014. Av Kristine Haugland.

Vi driver og øver oss på å gjøre ting vi ikke pleier.

Nå har vi inngått et samarbeid med danser Karen Høybakk Mikalsen . Vi kan sikkert mye om mangt, men sto litt fast under produksjonen av Kong Kødd , og våre egne ideer om bevegelse og forflytninger var dårlige. Eller kjedelige. Eller begge deler? Vet ikke, men vi skjønte heldigvis tidlig at dette har vi ikke greie på. Ikke nok til å gjøre noe annet enn vi pleier.

Karen kom, så og visste råd. Og i møte med oss var det litt å ta tak i, tror jeg. Vi er vant til å jobbe solo. Og vi er vant til at først er det den ene sin tur og så den andre.  Bevegelsene våre og teksten underbygger dessuten gjerne hverandre og utøves samtidig og i en slags harmoni. Ideelt sett. Eller?

Dette var bestillinga vår til Karen:

Kan du koreografere forflytninger og bevegelser på en ikke-logisk måte. Vi vil gjøre ting som ikke underbygger ordene, for det er det vi pleier. Kan din måte å tenke rom og bevegelse gi noe nytt til fortellingen/teksten og åpne tolkningsrommet?

Vi fikk jobbe med det + MER! Det viste seg at noe av det Karen er mest opptatt av i sin praksis er ensamblearbeid. Selv hadde vi ikke tenkt på at vi trengte å se på hvordan vi kunne forholde oss til hverandre på scenen. Gjennom øvelser og instruksjoner satte hun oss for eksempel på sporet av et annet lyttemodus enn vi hadde fra før. Mer med hele oss. Nå øver og øver vi og kjenner når det smålugger eller noen ikke er helt med. Vi jobber med tilstedeværelse og samspill. Ikke psykologisk motivert samarbeid, men kroppslig.

Når det er sagt (litt famlende og mangelfullt. Sorry! Hjelp meg til å si det bedre i kommentarfeltet?), vet jeg at det er flere som jobber særlig med å fortelle i ensemble. Folk fra FabelAkt, Tjodun Felland, Katinka Brodin, Toril Hægeland og Marit Hallen, reiser jevnlig til Anders Granström i Sverige. Det ryktes at de også jobber særlig med hvordan de er sammen på scenen. Hvordan gjør dere det? La oss prate om det! Her? På Fortellerfestivalen? Det er ikke alltid så lett å sette ord på praksis og på opplevelser vi har. Eller på det vi ser i en forestilling og nye spørsmål vi får. Men jeg tror vi skal gjøre det masse. Kløne, stotre, prate uten å tenke ferdig først eller måtte få det rett eller fint. La oss undre oss høyt sammen.

Det er gøy når vi finner kollegaer vi får lyst til å gifte oss med. Og Karen er ei av de bra folka. Hun kan ting vi ikke kan. Til lørdag er det premiere og takk til Karen, Janne Robberstad (kostyme) og Ruth Wilhemine Meyer (vokalkunstner). Vi er glade for å få samarbeide mer framover også. Dere er våre gode hjelpere!

 

 

Kommentarer

  • Sara Birgitte Øfsti sier:
    30. mai 2014, kl. 6:59 am

    Jeg tenker mye på at ord i seg selv er lukket inne i sin egen semantiske betydning. Det er spennende å lete etter muligheter for at ord ikke bare må bety det de betyr eller muligheter for at de ikke lenger betyr det de betyr – hvordan komme dit at ordene vi bruker er noe mer enn å bare beskrive og gjengi noe som skjedde? Ellers er det bare en etterligning av virkeligheten. Hva skal til for å løfte orden ut over gjengivelse og gjøre dem til kunst?
    Jeg innbiller meg at sammensetningen av ord og noen bevegelser, sånn som vi gjorde med Karen, gjør at ordene ‘ser’ annerledes ut og erfares annerledes av publikum, enn når vi står og sier dem rett fram.

    Svar
  • kristine.haugland@gmail.com sier:
    30. mai 2014, kl. 2:19 pm

    Du snakker om ordene i en forestilling/estetisk ramme? De vi bruker når vi forteller, ikke sant?

    Du skriver «– hvordan komme dit at ordene vi bruker er noe mer enn å bare beskrive og gjengi noe som skjedde?». Fint. Noe å grunne litt på.

    Ellers tenker jeg også at ord og begreper om det vi gjør er noe annet. Altså at noe av det som er gøy med å jobbe med folk fra andre fag er begrepene de bruker. Det utvider min horisont og forståelse for det jeg driver med.

    Svar
  • Sara Birgitte Øfsti sier:
    31. mai 2014, kl. 5:39 am

    For å ta det siste først; når Karen f eks brukte uttrykket «inviting to be watched» ga det masse mening for meg. Jeg strever, og ser at mange andre strever, med hvordan vi skal klare å gjøre noe – uten at vi lukker oss helt inne i oss selv eller driver med sånn ‘liksom-vise-fram’. Det å lete etter en inviterende holdning til publikum, at de kan få se på ‘dette’ som verken er miming av en handling eller noen hemmelig, men noe som har vekket min interesse her og nå. Fordi jeg faktisk er interessert i min egen handling.

    Og så kan vi jo tenke på Per Fuggeli som siterer Nordahl Grieg «å finne de ordene som beveger virkeligheten» . Men hva når jeg får en følelse av at de fleste ordene er ‘brukt opp’ og misbrukt av media, politikere, den gjengse hopen osv., kan det da noen ganger hjelpe å sette de samme ordene i en forrykket sammenheng slik at de blir oppdaget på nytt?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: