Det performative selv

Publisert 27. september, 2013. Av Sara Birgitte Øfsti.

Dette var tittelen på et todagers kurs arrangert av Skuespillersenteret nå i september.

Vi var skuespillere, dansere og fortellere som ble ledet gjennom praktiske øvelser og diskusjoner av performancekunstner Trine Falch (Verdensteateret og Baktruppen) og Camilla Eeg-Tverbakk (stipendiat Høgskolen i Fredrikstad).

To dager med improvisasjon, produksjon og re-produksjon, tanker og samtaler om det performative, spill versus ikke-spill, det å bare ‘gjøre’ noe, jobbe med tilstander, atmosfærer, energier og minne oss om at livet er rart og underlig – at kunsten kan formidle og gi rom for dette på underlige, rare måter!

Den delen av diskusjonen som opptar meg mest, akkurat nå, er bevisstheten om at våre tradisjoner og mye av vår kultur bare er ideer, konvensjoner og diskurser som vi omgir oss med. Ideen om at mennesket har en fast kjerne, består av mange ‘lag’ og har et slags ‘egentlig jeg’ innenfor alle de andre vi viser utad osv., er over! De nye ideene om identitet som en foranderlig størrelse må jo påvirke måten vår å spille teater og forestillinger på. I dag er mye mer av hverdagen ‘spill’ og spillet har flyttet inn i hverdagen, og jeg spør meg selv; hva gjør det med oss scenefortellere?

Jeg grubler over ideen om ‘improvisasjon’ og fleksibiliteten i fortellerkunsten, som jeg mange ganger ser bikke over i slurv og latskap. Grunnarbeidet er ikke godt nok. På den andre siden er det fortellingene ‘lukkede’ i form av at de gir oss alle svarene, ferdigtygd og bearbeidede! Selve kjernen av fortellingen er urokkelig, moralen og etikken i dem er urørlige! Til tross for at samfunnet vi lever i, er veldig annerledes enn samfunnet de oppsto i og ble nedskrevet i!

Jeg grubler over hva som skjer dersom vi prøver ut å være løsere i innholdet og fastere i formen?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: