OMG

Publisert 5. juni, 2014. Av Kristine Haugland.

– for en viktig jobb vi har!

I dag var jeg på Bogstad skole og så forestillingen I AM. Så nydelig! Fullt av fortellinger, dans, spill og musikk. Personlig, sårt, tøft, morsomt, trist, – den hadde alt! I år skulle 7. trinns forestilling handle om å tørre å feile, tørre å være annerledes og tørre å være seg selv. Det svingte og jeg digga det.

Ja, altså, nå risikerer jeg å bedrive selvskryt, men det får så være. Som forteller hadde jeg en finger med i spillet tidlig i prosessen, og her er noen av min tanker om å jobbe med personlig materiale og barn/ungdom.

For min del, begynte denne jobben (etter møter og sånn, da) med at jeg fortalte fra eget liv og hadde kurs og intstruksjon etterhvert.  Lærerne hadde bestilt jeg-historier om utenforskap, kjærlighet og identitet. Rimelig relevant når man er 12-13 år. Jeg forberedte meg omtrent som vanlig og produserte en tekst av en blanding av selvopplevde hendelser, en dæsj fiksjon og 3 dl tjuvgods. Man blir da inspirert av det meste, ikke sant?

Så oppdaga jeg noe jeg ikke hadde tenkt så nøye på på forhånd. Jeg fortalte nemlig om ting som opptar meg i livet mitt på ordentlig med en sår undertone og uten å tulle det vekk. Jeg fortalte om ensomhet, ekle ting jeg har gjort og flauser. Ikke flatterende, ja til og med skambelagt. Så hvorfor i all verden?

Det er særlig to grunner, tror jeg, til at dette er viktig arbeid. En faglig og en mellommenneskelig grunn. Den ene er at når man skal fortelle en historie trenger den et problem. Når du skal lære deg å fortelle gode historier muntlig, da er «problem» en ingrediens du må ha i, rett og slett. Trenger ikke være et enormt problem, men noe som skaper friksjon, spenning og motstand. En fortelling om hvordan noe gikk lekende lett mangler ofte problem.

Den andre store grunnen til å fortelle noe dårlig om seg selv og stå for det, tåle det og til og med ha hevet hode, er om livet.  Fortelleren er trent i å ordlegg seg og å se folk i øya både samtidig og etterpå. Vi kan være eksempler på at mennesker ikke bare er suverene. Ingen er det. Alle har sitt!

7. trinn med I AM på Bogstad skole har skjønt noe av dette, tror jeg. Tenk da! Hvor verdifullt er ikke i det, at de som vokser opp erfarer at de kan dele ikke-suksess-historier om seg selv til et helt publikum og få applaus for det? Tipper de tør å feile litt framover. Her kunne det passe med et Per Fugelli-sitat. Anyone?

Jeg digger de personlige fortellingene.

Takk for en kjempefin forestilling som kom i stand pga flinke elever, Siv Kildal (lærer), Norunn Harvik Bjaaberg (lærer),  Anette Torskangerpoll (lærer), Ellen Larsen (rektor), SKUP/HiOA/DKS, Maja Roel (danser) og Åse Olving Lund (lærer og regi).

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: