Har jeg mistet evnen til å tro?

Publisert 12. februar, 2014. Av Sara Birgitte Øfsti.

Jeg lurer på om jeg har mistet noe av min evne til å ha lyst til å tro på illusjoner? Eller lysten til å ha evene eller lysten til å ville overbevise meg selv. Det er i alle fall trist å merke på meg selv at jeg ofte sitter på teaterforestillinger og tenker at ‘dere bare gjør dere til’ om skuespillerne. Kanskje det er derfor jeg har blitt så glad i dansekunst, performance og personlige fortellinger? Når den som foretar seg en handling bare foretar seg en handling uten dette ‘late som om’ laget blir jeg lettere grepet eller berørt enn når jeg må legge godviljen til for å være med på illusjonen. Dette er litt selvsagt, men jeg opplever at marginene mine er ørsmå. Jeg tror nesten jeg er der at jeg ikke er villig til å gå med på at noen i det hele tatt agerer at de er en annen…Men dersom noen viser meg at ‘se jeg tar på meg en jakke for å late som om jeg er en annen og skal vise deg hva han gjorde’ så er det et premiss jeg kan gå med på. Jeg tror det er et omdreiningspunkt i det at jeg og den som agerer for meg, på sett og vis er enige om premisset. Premisset om at; nå lages en illusjon og det finnes en person med vilje som bevisst går inn for å gi meg den illusjonen.

Dette handler ikke om noe så lettvint som at jeg ikke liker at noen tror de kan lure meg, jeg vet jo tross alt hva teateret handler om. Jeg tror heller at det handler om at jeg søker noe mer personlig, noe som kan spores tilbake til det individet som forsøker å si meg noe, som forsøker å fortelle meg noe.

Det er derfor jeg er så glad i fortellinger som jeg oppfatter at fortelleren på en eller annen  måte har lyst til å fortelle meg og som rører ved noe genuint. Jeg vet ikke hva det er og det er slettes ikke alltid det skjer.

Men hva er det da i dansekunst eller noen performanceting som berøre meg så sterkt? Er det det enkle faktum at de ikke forklarer, men viser meg noe? Noe som kan åpne noen rom inne i meg som er helt ordløse eller som jeg ikke visste at fantes inne i meg?

Er det mulig å få til en kombinasjon av de to? Individet som ut i fra sitt eget forteller meg noe og at dette åpner mine skjulte rom?

Sara Birgitte

Kommentarer

  • Kristine Haugland sier:
    12. februar 2014, kl. 6:33 pm

    Heisann og takk for et finfint innlegg. Likte særlig godt det du skriver om at dansekunst og noen performanceting … kan åpne noen ordløse rom inni deg. vanskelig å få til når vi forteller? Vet ikke.

    Her om dagen var jeg på Jo fortere jeg går…osv på Nationaltheatret. Nydelig, men jeg tok meg i å tenke at jeg hadde blitt mer berørt dersom noen i levende live fortalte det til oss personlig. Kan kalles yrkesskade, det jeg har, da 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Tidligere innlegg: